Duer i Bergen

Vi var i Bergen denne dagen, Kristoffer, Eivind, Arve og meg, da denne hendelsen utspant seg.
En helt vanlig bytur egentlig. Eneste forskjell var vel vi hadde vært på kaffebar, noe som jeg aldri har vært på før. Det endte med at jeg drakk kaffen altfor fort og havnet på toalettet. Der ble jeg sittende til følelsen av at noen var utenfor og ville inn påvirket min beslutning om å bli ferdig. Men det er en annen sak. Den kan vi ta siden.
For det var ikke det som var det spesielle med den turen, nei. Det var det ikke.

Jo, du ser, vi hadde vært innom denne kaffebaren. Og etter at jeg hadde gjort mitt fornødne, fant vi ut at det var på tide og komme oss av gårde. Vi hadde nemlig avtale med noen bekjente i Bergen.
Som vi pleier, når jeg er med, vel å merke, så hadde vi slik akkurat passe nok tid til å rekke avtalen. Men har man akkurat nok tid er det jo helt greit. Man har alltid god tid til det motsatte er bevist. Pleier vel å stemme det, eller? …
Vi kom i alle fall vaggende med ”majen” full av kaffe. Min mage var jo tom, men skriver jo for å beskrive det som var generell status for flertallet av gjengen. Altså for de andre tre.

Ned mot parkeringsplassen bar det. Der vi forventet og bare å plassere oss i bilen og kjøre videre. Men nei …

Vi ble stående å se rett opp i lufta en god stund. Rett opp, med øynene festet på en gren til et høyt, høyt tre som sto på parkeringsplassen. Grenen var fin den.
Det tok liksom sin tid før vi helt forsto hva vi så på. Det var en due. En litt spesiell en. For den hang opp ned.
Vi dro den greie konklusjon at enten trodde dua den var flaggermus, eller så hadde den et problem. Og det siste viste seg å stemme.
Vi pratet litt med en annen mann som hadde oppdaget det samme. Sammen kom vi frem til at den sannsynligvis hadde rutlet seg opp i noe fiskesnøre for så å fly opp i treet, der den ble sittende fast.
Nå flagret den fortvilet opp ned, og kom ingen vei.

Etter å ha pratet litt sammen, ringte vi veterinæren for å høre hva som måtte gjøres.
Vi var vel heller litt usikre på om vi i det hele tatt skulle gjøre noe. Det var en litt rar og uvant situasjon, kan du si. Er ikke hver dag enn skal redde en due fra et tre. Due og tre høres liksom så vanlig og naturlig ut. Når begynte man å redde duer fra trær?

Veterinæren var ikke inne. De hadde stengt for dagen. Hva nå?

Det eneste som vi kom på var å ringe brannvesenet. De har da stige og det som skal til, tenkte vi.
Skepsisen var definitivt tilstedet, og vi hadde helt lyst til å stikke av. Men det kunne vi ikke gjøre. Det kjente vi.

Ja, så ble det å ringe til brannvesenet, da. Med en litt flau smak i munnen ringte Kristoffer brannvesenet og fortalte om denne dua som hang opp ned i treet.
”Nå får vi se om de kommer. Regner med de kommer og ser an situasjonen,” sa/tenkte Kristoffer. Jeg for min del hadde ferske minner fra barne-tv stundene for, etter hvert, noen år siden. Der hadde vi jo Brannmann Sam. ”Han reddet jo titt og ofte ned katter fra trær, så hvorfor ikke duer?” sa jeg litt spøkefullt til de andre.( i alle fall nesten det jeg sa).

Mens Kristoffer gikk rundt og håpet på at brannvesenet aldri skulle dukke opp, kom brannbilen rullende rundt hjørnet. Den var ikke liten heller. Det var en by – brannbil i full størrelse. Med stige, heisekran og alt tingen.
Jeg lo, Eivind smilte forundret og lo med, Arve stirret på denne svære bilen som kom kjørende, og gliste bare bredere og bredere. Kristoffer hadde egentlig bare lyst til å løpe, men måtte jo smile med han også.

Der sto vi. Fire moiere på tur i Bergen. Over en halvtime forsene til en avtale. Og vi hadde fått brannvesenet i Bergen til å rykke ut for å redde en due.
Det var tragisk, komisk og direkte veldig gøy. Alt på en gang.

Brannvesenet heiset kranen og høyt, høyt der oppe ble duen skjært løs fra treet. Og da kranen kom ned igjen begynte arbeidet med å løse duen helt. For den var enda inntulle i fiskesnøret.
Den kom seg løs. Virket til å overleve.
Vi fikk applaus fra tilskuende bergensere, og flere tok oss i handa og takket oss. En morsom opplevelse.
Dua flagret opp på et kirketak, og var fri.
Helt fri.

…

1 Joh. 4,10 ”I dette består kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at han elsket oss og sendte sin Sønn til soning for syndene våre.”

Dua reddet seg ikke ut av fangenskapet sitt, den ble reddet. Dua kunne ikke gjøre noe fra eller til. Enten dø eller få hjelp.

Slik er det med oss også. Vi trenger hjelp, den hjelp som Jesus kom med. En hjelp vi verken kunne eller kan gjøre noe med, men noe Gud gjorde for oss. Han kom ned og hentet oss, som brannvesenet kom opp og hentet dua, så den kunne bli fri.

1 Joh. 4,19 ”Vi elsker fordi han elsket oss først.”

Det er ganske greit. Vi har ikke gjort oss fortjent, vi kommer aldri til å fortjene, men Jesus kom til oss.
Der vi ikke strekker til, strakk Jesus til. Der vi gjør galt, gjorde Jesus rett. Der vi snakker stygt om hverandre, snakket Jesus om kjærlighet til hverandre.
Vi har ikke gjort oss fortjent, men Jesus, som er Gud Sønn, kom ned til oss. Ikke for å dømme, men å sette fri.

Luk 5,32 ”Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige til omvendelse, men syndere." ”

Joh. 3,17 ”Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham.”

Gud kom til oss, for at vi skal få bli frelst, bli Hans barn og få evig liv. Gud har gjort alt klart. Ikke trenger vi å prestere, ikke trenger man streve.
Det står klart til å bli tatt imot.

Joh. 1,12 ”Alle som tok imot ham, dem gav han rett til å bli Guds barn - de som tror på hans navn.”