Duer i Bergen

Vi var i Bergen denne dagen, Kristoffer, Eivind, Arve og meg, da denne hendelsen utspant seg.
En helt vanlig bytur egentlig. Eneste forskjell var vel vi hadde vært på kaffebar, noe som jeg aldri har vært på før. Det endte med at jeg drakk kaffen altfor fort og havnet på toalettet. Der ble jeg sittende til følelsen av at noen var utenfor og ville inn påvirket min beslutning om å bli ferdig. Men det er en annen sak. Den kan vi ta siden.
For det var ikke det som var det spesielle med den turen, nei. Det var det ikke.

Jo, du ser, vi hadde vært innom denne kaffebaren. Og etter at jeg hadde gjort mitt fornødne, fant vi ut at det var på tide og komme oss av gårde. Vi hadde nemlig avtale med noen bekjente i Bergen.
Som vi pleier, når jeg er med, vel å merke, så hadde vi slik akkurat passe nok tid til å rekke avtalen. Men har man akkurat nok tid er det jo helt greit. Man har alltid god tid til det motsatte er bevist. Pleier vel å stemme det, eller? …
Vi kom i alle fall vaggende med ”majen” full av kaffe. Min mage var jo tom, men skriver jo for å beskrive det som var generell status for flertallet av gjengen. Altså for de andre tre.

Ned mot parkeringsplassen bar det. Der vi forventet og bare å plassere oss i bilen og kjøre videre. Men nei …

Vi ble stående å se rett opp i lufta en god stund. Rett opp, med øynene festet på en gren til et høyt, høyt tre som sto på parkeringsplassen. Grenen var fin den.
Det tok liksom sin tid før vi helt forsto hva vi så på. Det var en due. En litt spesiell en. For den hang opp ned.
Vi dro den greie konklusjon at enten trodde dua den var flaggermus, eller så hadde den et problem. Og det siste viste seg å stemme.
Vi pratet litt med en annen mann som hadde oppdaget det samme. Sammen kom vi frem til at den sannsynligvis hadde rutlet seg opp i noe fiskesnøre for så å fly opp i treet, der den ble sittende fast.
Nå flagret den fortvilet opp ned, og kom ingen vei.

Etter å ha pratet litt sammen, ringte vi veterinæren for å høre hva som måtte gjøres.
Vi var vel heller litt usikre på om vi i det hele tatt skulle gjøre noe. Det var en litt rar og uvant situasjon, kan du si. Er ikke hver dag enn skal redde en due fra et tre. Due og tre høres liksom så vanlig og naturlig ut. Når begynte man å redde duer fra trær?

Veterinæren var ikke inne. De hadde stengt for dagen. Hva nå?

Det eneste som vi kom på var å ringe brannvesenet. De har da stige og det som skal til, tenkte vi.
Skepsisen var definitivt tilstedet, og vi hadde helt lyst til å stikke av. Men det kunne vi ikke gjøre. Det kjente vi.

Ja, så ble det å ringe til brannvesenet, da. Med en litt flau smak i munnen ringte Kristoffer brannvesenet og fortalte om denne dua som hang opp ned i treet.
”Nå får vi se om de kommer. Regner med de kommer og ser an situasjonen,” sa/tenkte Kristoffer. Jeg for min del hadde ferske minner fra barne-tv stundene for, etter hvert, noen år siden. Der hadde vi jo Brannmann Sam. ”Han reddet jo titt og ofte ned katter fra trær, så hvorfor ikke duer?” sa jeg litt spøkefullt til de andre.( i alle fall nesten det jeg sa).

Mens Kristoffer gikk rundt og håpet på at brannvesenet aldri skulle dukke opp, kom brannbilen rullende rundt hjørnet. Den var ikke liten heller. Det var en by – brannbil i full størrelse. Med stige, heisekran og alt tingen.
Jeg lo, Eivind smilte forundret og lo med, Arve stirret på denne svære bilen som kom kjørende, og gliste bare bredere og bredere. Kristoffer hadde egentlig bare lyst til å løpe, men måtte jo smile med han også.

Der sto vi. Fire moiere på tur i Bergen. Over en halvtime forsene til en avtale. Og vi hadde fått brannvesenet i Bergen til å rykke ut for å redde en due.
Det var tragisk, komisk og direkte veldig gøy. Alt på en gang.

Brannvesenet heiset kranen og høyt, høyt der oppe ble duen skjært løs fra treet. Og da kranen kom ned igjen begynte arbeidet med å løse duen helt. For den var enda inntulle i fiskesnøret.
Den kom seg løs. Virket til å overleve.
Vi fikk applaus fra tilskuende bergensere, og flere tok oss i handa og takket oss. En morsom opplevelse.
Dua flagret opp på et kirketak, og var fri.
Helt fri.

…

1 Joh. 4,10 ”I dette består kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at han elsket oss og sendte sin Sønn til soning for syndene våre.”

Dua reddet seg ikke ut av fangenskapet sitt, den ble reddet. Dua kunne ikke gjøre noe fra eller til. Enten dø eller få hjelp.

Slik er det med oss også. Vi trenger hjelp, den hjelp som Jesus kom med. En hjelp vi verken kunne eller kan gjøre noe med, men noe Gud gjorde for oss. Han kom ned og hentet oss, som brannvesenet kom opp og hentet dua, så den kunne bli fri.

1 Joh. 4,19 ”Vi elsker fordi han elsket oss først.”

Det er ganske greit. Vi har ikke gjort oss fortjent, vi kommer aldri til å fortjene, men Jesus kom til oss.
Der vi ikke strekker til, strakk Jesus til. Der vi gjør galt, gjorde Jesus rett. Der vi snakker stygt om hverandre, snakket Jesus om kjærlighet til hverandre.
Vi har ikke gjort oss fortjent, men Jesus, som er Gud Sønn, kom ned til oss. Ikke for å dømme, men å sette fri.

Luk 5,32 ”Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige til omvendelse, men syndere." ”

Joh. 3,17 ”Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham.”

Gud kom til oss, for at vi skal få bli frelst, bli Hans barn og få evig liv. Gud har gjort alt klart. Ikke trenger vi å prestere, ikke trenger man streve.
Det står klart til å bli tatt imot.

Joh. 1,12 ”Alle som tok imot ham, dem gav han rett til å bli Guds barn - de som tror på hans navn.”

Graven er tom

Luk 24,1-53
Ved daggry den første dag i uken kom kvinnene til graven og hadde med seg de velluktende oljene som de hadde laget i stand. Da så de at steinen var veltet bort fra graven, og de gikk inn, men fant ikke Herren Jesu legeme. De visste ikke hva de skulle tro, men med ett stod det to menn hos dem i skinnende klær. Kvinnene ble forferdet og bøyde seg med ansiktet mot jorden. Men de to sa til dem: "Hvorfor leter dere etter den levende blant de døde? Han er ikke her, han er oppstått. Husk hva han sa til dere mens han ennå var i Galilea: Menneskesønnen skal overgis i syndige menneskers hender og korsfestes, og den tredje dagen skal han oppstå." Da husket de hans ord. Og de vendte tilbake fra graven og fortalte alt dette til de elleve og til alle de andre. Det var Maria Magdalena, Johanna og Maria, Jakobs mor, som sammen med de andre kvinnene fortalte dette til apostlene. Men de mente det hele var løst snakk og trodde dem ikke. Peter gikk ut og løp til graven, og da han bøyde seg inn i den, så han ikke annet enn linklærne. Han gikk da tilbake dit han bodde, og undret seg over det som hadde hendt.

Samme dag var to disipler på vei til en landsby som heter Emmaus, seksti stadier fra Jerusalem, og de samtalte om alt det som var skjedd. Mens de nå snakket sammen og drøftet dette, kom Jesus selv og slo følge med dem. Men det var noe som hindret dem i å se, så de ikke kjente ham igjen. Han sa da til dem: "Hva er det dere går og snakker så ivrig om?" De stanset og så bedrøvet opp, og den ene, som hette Kleopas, svarte: "Du må være den eneste tilreisende i Jerusalem som ikke vet hva som er hendt der i disse dager." "Hva da?" spurte han. "Dette med Jesus fra Nasaret," svarte de. "Han var en profet, mektig i ord og gjerning for Gud og hele folket. Men våre overprester og rådsherrer utleverte ham og fikk ham dømt til døden og korsfestet ham. Og vi som hadde håpet at det var han som skulle utfri Israel! Men nå har det allerede gått tre dager siden dette hendte. Likevel har noen kvinner som hører til hos oss, gjort oss forvirret. De gikk ut til graven tidlig i morges, men de fant ikke hans legeme. De kom tilbake og fortalte at de hadde sett et syn av engler som sa at han lever. Da gikk noen av våre til graven, og de fant det slik som kvinnene hadde sagt; men ham selv så de ikke. "Da sa han til dem: "Så uforstandige dere er, og så trege til å tro alt det profetene har sagt! Måtte ikke Messias lide dette og så gå inn til sin herlighet?" Deretter begynte han å utlegge for dem det som står om ham i alle skriftene, helt fra Moses av og hos alle profetene. De nærmet seg nå den landsbyen de skulle til, og han lot som han ville dra videre. Men de bad ham inntrengende: "Bli hos oss! Det lir mot kveld, og dagen heller." Da gikk han med inn og ble hos dem. Og mens han satt til bords med dem, tok han brødet, bad takkebønnen, brøt det og gav dem. Da ble øynene deres åpnet, så de kjente ham igjen; men han ble usynlig for dem. Da sa de til hverandre: "Brant ikke våre hjerter i oss da han talte til oss på veien og åpnet skriftene for oss?" Og de brøt opp med en gang og vendte tilbake til Jerusalem. De fant der de elleve og vennene deres samlet, og disse sa: "Herren er virkelig oppstått og har vist seg for Simon." Selv fortalte de to om det som hadde hendt på veien, og hvordan de hadde kjent ham igjen da han brøt brødet.

Mens de talte om dette, stod Jesus midt iblant dem og sa: "Fred være med dere!" De ble forskrekket og redde, for de trodde de så en ånd. Men han sa til dem: "Hvorfor er dere forferdet, og hvorfor lar dere tvilen stige opp i dere? Se på mine hender og mine føtter; det er meg. Ta på meg og se! En ånd har da ikke kjøtt og ben, som dere ser at jeg har. "Dermed viste han dem sine hender og føtter. Men enda kunne de ikke tro for bare glede og undring. Da spurte han: "Har dere noe å spise?" De gav ham et stykke stekt fisk, og han tok det og spiste mens de så på.

Han sa til dem: "Det var dette jeg talte om da jeg ennå var sammen med dere og sa at alt måtte oppfylles som står skrevet om meg i Moseloven, hos profetene og i Salmene." Da åpnet han deres forstand så de kunne forstå skriftene, og sa til dem: "Slik står det skrevet: Kristus skal lide og stå opp fra de døde tredje dag, og i hans navn skal omvendelse og tilgivelse for syndene forkynnes for alle folkeslag; dere skal begynne i Jerusalem. Dere er vitner om dette. Jeg sender over dere det som min Far har lovt. Men dere skal bli i byen til dere blir utrustet med kraft fra det høye. "Så førte han dem ut mot Betania, og han løftet sine hender og velsignet dem. Og mens han velsignet dem, skiltes han fra dem og ble tatt opp til himmelen. De falt på kne og tilbad ham og vendte så tilbake til Jerusalem i stor glede. Siden var de stadig i templet og lovpriste Gud.

"Det er fullbrakt!"

Luk 22,47-71

Mens han ennå talte, kom det en stor flokk, og foran gikk han som hette Judas, en av de tolv. Han kom bort til Jesus for å kysse ham. Da sa Jesus: "Judas, forråder du Menneskesønnen med et kyss?" De som var med Jesus, skjønte hva som ville skje, og spurte: "Herre, skal vi gripe til sverd?" Og en av dem hogg etter øversteprestens tjener, så det høyre øret ble kuttet av. Men Jesus sa: "La være med det!" Og han rørte ved tjenerens øre og leget det. Så sa han til overprestene og offiserene ved tempelvakten og de eldste, de som var kommet for å gripe ham: "Dere har rykket ut med sverd og stokker, som om jeg var en røver. Dag etter dag var jeg sammen med dere på tempelplassen uten at dere la hånd på meg. Men dette er deres time, nå er det mørket som rår."

Da grep de ham og førte ham til øversteprestens hus. Peter fulgte etter, langt bak. Midt inne på gårdsplassen var det tent et bål, og Peter slo seg ned blant dem som satt omkring det. En tjenestepike fikk se ham der han satt i lysskjæret, og hun stirret på ham og sa: "Han der var også med ham." Men Peter nektet og sa: "Kvinne, jeg kjenner ham ikke!" Litt etter var det en annen som la merke til ham og sa: "Du er også en av dem." "Nei, det er jeg ikke," svarte Peter. Men en times tid senere var det enda en som forsikret: "Jo visst var denne mannen også med ham! Han er jo galileer." Men Peter svarte: "Menneske, jeg skjønner ikke hva du snakker om." I det samme, før han ennå hadde talt ut, gol hanen. Da vendte Herren seg og så på Peter, og Peter husket det Herren hadde sagt til ham: "Før hanen galer i natt, skal du fornekte meg tre ganger." Og han gikk ut og gråt bittert.

Mennene som holdt vakt over Jesus, gjorde narr av ham og slo ham; de dekket til ansiktet hans og sa: "Nå kan du være profet. Si hvem som slo deg!" Også på mange andre måter hånte de ham. Da det ble dag, kom folkets eldste sammen til rådsmøte med overprestene og de skriftlærde. Jesus ble ført fram for dem, og de sa: "Er du Messias, så si det." Men han svarte: "Selv om jeg sier det, vil dere ikke tro meg, og om jeg spør, vil dere ikke svare. Men fra nå av skal Menneskesønnen sitte ved den mektige Guds høyre hånd." Da spurte de alle: "Du er altså Guds Sønn?" Han svarte: "Dere sier selv at jeg er det." Da sa de: "Hva skal vi nå med vitnesbyrd? Vi har jo selv hørt det av hans egen munn."

Luk 23,1-56
Dermed brøt hele forsamlingen opp og førte ham til Pilatus. Der begynte de å føre klagemål mot ham. De sa: "Vi har funnet at denne mannen fører vårt folk på avveier: Han sier at vi ikke skal betale skatt til keiseren, og gir seg ut for å være Messias, altså konge. "Pilatus spurte ham: "Er du jødenes konge?" "Det er dine ord," svarte Jesus. Da sa Pilatus til overprestene og til folkemengden: "Jeg finner ingen skyld hos denne mannen. "Da tok de sterkere i: "Han oppvigler folket med sin lære over hele Judea; han begynte i Galilea og er kommet helt hit." Da Pilatus hørte det, spurte han om mannen var galileer, og da han fikk vite at han hørte under Herodes, sendte han Jesus over til ham; for Herodes var også i Jerusalem i de dagene.

Herodes ble svært glad da han fikk se Jesus, for han hadde hørt om ham og lenge ønsket å treffe ham. Nå håpet han å få se Jesus gjøre et tegn. Han stilte ham mange spørsmål, men Jesus svarte ikke et ord. Overprestene og de skriftlærde var der også og kom med sterke anklager mot ham. Herodes viste ham sin forakt og gjorde narr av ham sammen med soldatene sine. Så la han en praktfull kappe om ham og sendte ham tilbake til Pilatus. Den dagen ble Herodes og Pilatus venner; tidligere hadde de ligget i fiendskap med hverandre.

Pilatus kalte da sammen overprestene, rådsmedlemmene og folket og sa til dem: "Dere har ført denne mannen fram for meg og sagt at han oppvigler folket. Nå har jeg forhørt ham i deres nærvær og kan ikke se at han er skyldig i noe av det dere anklager ham for. Det kan heller ikke Herodes, for han har sendt ham tilbake til oss. Han har altså ikke gjort noe som fortjener dødsstraff. Jeg vil derfor la ham piske, og så sette ham fri." Men til høytiden måtte han gi dem en fange fri.
Da ropte de alle som én: "Bort med ham! Gi Barabbas fri!" Barabbas var en mann som satt fengslet for opptøyer i byen og for mord. Pilatus talte da igjen til dem, for han ville gjerne gi Jesus fri. Men de ropte tilbake: "Korsfest! Korsfest ham!" For tredje gang sa han til dem: "Hva ondt har han da gjort? Jeg har ikke funnet ham skyldig i noe som kan straffes med døden. Jeg lar ham piske, og så gir jeg ham fri. "Men de presset på og forlangte med høye rop at han skulle korsfestes. Og deres skrik fikk overtaket. Pilatus bestemte da at det skulle bli som de krevde. Han løslot den de bad om, han som var fengslet for opptøyer og mord. Men Jesus overgav han til det som de ville.
Så førte de ham bort. På veien tok de fatt i en mann som kom inn fra landet, Simon fra Kyréne, og tvang ham til å bære korset etter Jesus. En stor folkemengde fulgte med, blant dem mange kvinner som jamret og gråt over ham. Men Jesus snudde seg mot dem og sa: "Jerusalems døtre! Gråt ikke over meg, men gråt over dere selv og deres barn. For det kommer dager da folk skal si: Lykkelige er de barnløse, de kvinner som ikke føder og ikke gir bryst! Da skal de si til fjellene: Fall over oss! og til haugene: Skjul oss! For gjør de slik med det grønne tre, hvordan skal det da gå med det tørre?" Også to andre, to forbrytere, ble ført bort for å henrettes sammen med ham. Og da de kom til det stedet som heter Hodeskallen, korsfestet de både ham og forbryterne, den ene på høyre side av ham og den andre på venstre. Men Jesus sa: "Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør." Så kastet de lodd om klærne hans og delte dem mellom seg. Folket stod og så på, men rådsherrene hånte ham. "Andre har han frelst," sa de, "la ham nå frelse seg selv, dersom han er Guds Messias, den utvalgte. "Også soldatene gjorde narr av ham; de rakte eddikvin opp til ham og sa: "Dersom du er jødenes konge, så frels deg selv!" For det var satt en innskrift over ham: "Dette er jødenes konge." En av forbryterne som hang der, spottet ham også og sa: "Er ikke du Messias? Frels da deg selv og oss!" Men den andre bebreidet ham og sa: "Frykter du ikke Gud, enda du har samme dom over deg? For oss er dommen rettferdig, vi får bare igjen for det vi har gjort. Men han har ikke gjort noe galt." Og han sa: "Jesus, husk på meg når du kommer i ditt rike!" Jesus svarte: "Sannelig, jeg sier deg: I dag skal du være med meg i Paradis."

Det var allerede den sjette time, og det ble da et mørke over hele landet helt til den niende time, fordi solen var formørket. Forhenget i templet revnet i to. Og Jesus ropte med høy røst: "Far, i dine hender overgir jeg min ånd!" Da han hadde sagt det, utåndet han. Men da offiseren så det som hendte, priste han Gud og utbrøt: "Denne mannen var sannelig rettferdig!" Og alle som hadde samlet seg for å se på, slo seg for brystet da de så det som skjedde, og vendte hjem. Men alle hans venner og kjente stod langt borte og så på. Blant dem var også de kvinnene som hadde fulgt ham fra Galilea.

Det var en rådsherre ved navn Josef, en god og rettskaffen mann, som ikke hadde vært med på det de andre hadde vedtatt og satt i verk. Han var fra Arimatea, en by i Judea, og var en av dem som ventet på at Guds rike skulle komme. Han gikk til Pilatus og bad om å få Jesu legeme. Og han tok det ned, svøpte det i et linklede og la ham i en grav som var hogd ut i bergveggen, og hvor ingen ennå var lagt. Det var helgaften, like før sabbaten begynte. De kvinnene som var kommet med ham fra Galilea, fulgte etter og så graven, og de så at han ble lagt der. Deretter vendte de tilbake og gjorde i stand velluktende oljer og salver. På sabbaten holdt de seg i ro, som loven krevde.