Sko som suser

Det var en helt vanlig dag på Menighetssenteret. En helt vanlig fredags kveld på Menighetssenteret. Med andre ord; en helt vanlig Ungdomsklubb – kveld.
Vi var midt i vaskinga, ryddinga og stenginga av bygget. De fleste ungdommene ”had left the building”, så vi var ikke så mange igjen.

For anledningen hadde jeg ikke så altfor mye og gjøre. Gikk for det meste rundt og stabba og undret på hva jeg skulle ta meg til.
Kristoffer, ungdomsarbeideren vår, hadde ikke så mye å gjøre han heller, kunne det virke til. Han sto i alle fall fint til midt på gulvet. Der sto han og speidet rundt i rommet og undret sikkert på hvor neste oppussings prosjekt skulle finne sted. Jo, for du ser det at det siste året, etter at Kristoffer kom tilbake etter et år i garden, har det blitt pusset opp både her og der. En rekke oppussings prosjekt som lenge hadde vært påtenkt var alt ferdig. (så en applaus til Kristoffer for det). Så det kan godt være at han hadde noe slikt i tankene.

I alle fall. Der sto han. Så kom jeg. Jeg så Kristoffer. Kristoffer så meg. Jeg dunket litt i Kristoffer. Kristoffer ble irritert (slik ”for gøy” irritert, bare for å ha sagt det). Så måtte jeg bare løpe.
Det bar et par runder rundt i rommet. Et par til. Enda et par. Helt til jeg kom på en særdeles velgjennomtenkt plan. ”Hva med å bare forsiktig sende skoen jeg har løst på foten i retning Kristoffer. Den går vel i legg høyde, så det blir bare litt som en hinderløype dette.” Skoen satt virkelig løst …

Jeg må nesten ta en pause her. Situasjonen er vel noe innviklet, så vi tar en oppsummering: Dunking, irritasjon, ”bare for gøy” irritert, jeg måtte springe, løping i rom, stopp, sko, sko som sitter løst på, hinderløype, fot i bevegelse.
Sko i bevegelse.

Skoen fløy godt den. Den fløy veldig godt. Den fløy høyt. Litt for høyt.

I neste øyeblikk sto en lettere fortumlet Kristoffer og vaglet stillestående, mens han holdt seg for ansiktet. Jeg sto sjokkert og stille i andre enden av rommet, og var ikke nevneverdig høy i hatten.
Fotball spillere gjemmer hodet når de bommer mål, jeg hadde mest lyst til å grave ned hele meg. Jeg hadde truffet, men det var ikke meningen.
De eneste ordene jeg greide å produsere, i den grad jeg produserer ord, var: ”Oi,… nei..” med en oppgitt tone. Jeg visste stort sett ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Skulle jeg løpe? Grine? Le det bort? Det måtte være noe. Det skulle liksom bli oppfattet som det aldri hadde skjedd. Men det var vel heller umulig.
Jeg gikk frem til Kristoffer og spurte om det gikk bra. Ganske dumt spørsmål, da jeg så det ikke var som det pleide. Men hva skulle jeg si da jeg noen sekunder tidligere bare greide å si ”Oi” og ”nei”?
Det eneste jeg fikk beskjed om var å finne en klut eller noe med kaldt vann. Jeg var i den situasjonen at nå gjorde jeg alt, alt for å kunne få dette til å bli historie. Å løpe maraton hadde ikke vært noe problem i det hele tatt.

Da han sto på badet, med noen meters sammenkrøllet vått og kaldt papir. Spurte jeg hvordan det gikk, og det gikk visst greit. Og jeg ble tilgitt.
Det var en lettelse…

…
1 Joh. 1,9 ”Men dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han tilgir oss syndene og renser oss for all urett.”

Synd er et ord som er brukt mye, men som kanskje ikke er så enkelt å forstå. Synd er det man gjør galt. Det som skader enn selv og andre.

Gud tåler ikke synd. Det vi gjør galt er det som skiller oss fra Gud. Gud er hellig
1 Pet. 1,16 ”For det står skrevet: Dere skal være hellige, for jeg er hellig.”
Å være hellig er å være uten synd. Aldri gjøre, tenke eller si noe galt, med andre ord.

Vi greier ikke å være uten synd, uten å gjøre, tenke eller si noe galt. Det er fordi vi valgte å gå bort fra Gud og det som er ondt kom inn i verden.

Det at jeg sparket en sko høres vel heller uskylig ut. Og at det ikke var meningen det skulle gå som det gikk, får det til å høres enda mer uskyldig ut.
Men det ble gjort en feil. Det fikk ikke de største konsekvenser, men det var galt.

En liten løgn er nok til skille oss fra Gud. Løgn er galt. Det fører aldri noe godt med seg, det vet vi. Det er ikke snakk om å ha gjort en stor eller liten feil, lite galt eller veldig galt. Galt er galt og feil er feil.

Luk 23,39-41 ”En av forbryterne som hang der, spottet ham også og sa: "Er ikke du Messias? Frels da deg selv og oss!" Men den andre bebreidet ham og sa: "Frykter du ikke Gud, enda du har samme dom over deg? For oss er dommen rettferdig, vi får bare igjen for det vi har gjort. Men han har ikke gjort noe galt."
Og han sa: "Jesus, husk på meg når du kommer i ditt rike!"
Jesus svarte: "Sannelig, jeg sier deg: I dag skal du være med meg i Paradis." ”

Selv røveren som hadde gjort så mye galt at han fortjente dødsstraff, fikk tilgivelse. Det eneste han så var: "Jesus, husk på meg når du kommer i ditt rike!". Ikke det mest innviklete.

Å tro på Jesus er ikke å være opphengt i hva man ikke skal gjøre, men å vite at man er satt fri i fra hva man har gjort og kommer til å gjøre. Som i en rettssak.
Apg. 13,39 ”det skal enhver som tror, bli frikjent for på grunn av ham.”

Det man har gjort galt blir man frikjent for. Vi blir satt i frihet. Ikke lenger bundet, men satt fri.
Da Kristoffer sa det gikk greit og sa han tilgitte meg så ble jeg lettet. Fri, kan man også kalle det.
Slik er det med Jesus også. Man blir tilgitt, lettet og satt fri.
Joh. 8,36 ”Får Sønnen* frigjort dere, da blir dere virkelig fri.” * Jesus.

Rom 8,1 ”Så er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus.”


PS!:
1 Pet 1,16 "For det står skrevet: Dere skal være hellige, for jeg er hellig."
Når vi i troen på Jesus får tilgivelse for det vi har gjort, tenkt, eller sagt som er galt. Er vi skyldfrie. Det er derfor Paulus sender sine hilsner til de hellige når han skriver brev til dem som tror på Jesus og har tatt imot Ham (tro og å ta imot er det samme).
Ef 1,1 "Paulus, etter Guds vilje Jesu Kristi apostel, hilser de hellige i Efesos, de som tror på Kristus Jesus."