Sko som suser

Det var en helt vanlig dag på Menighetssenteret. En helt vanlig fredags kveld på Menighetssenteret. Med andre ord; en helt vanlig Ungdomsklubb – kveld.
Vi var midt i vaskinga, ryddinga og stenginga av bygget. De fleste ungdommene ”had left the building”, så vi var ikke så mange igjen.

For anledningen hadde jeg ikke så altfor mye og gjøre. Gikk for det meste rundt og stabba og undret på hva jeg skulle ta meg til.
Kristoffer, ungdomsarbeideren vår, hadde ikke så mye å gjøre han heller, kunne det virke til. Han sto i alle fall fint til midt på gulvet. Der sto han og speidet rundt i rommet og undret sikkert på hvor neste oppussings prosjekt skulle finne sted. Jo, for du ser det at det siste året, etter at Kristoffer kom tilbake etter et år i garden, har det blitt pusset opp både her og der. En rekke oppussings prosjekt som lenge hadde vært påtenkt var alt ferdig. (så en applaus til Kristoffer for det). Så det kan godt være at han hadde noe slikt i tankene.

I alle fall. Der sto han. Så kom jeg. Jeg så Kristoffer. Kristoffer så meg. Jeg dunket litt i Kristoffer. Kristoffer ble irritert (slik ”for gøy” irritert, bare for å ha sagt det). Så måtte jeg bare løpe.
Det bar et par runder rundt i rommet. Et par til. Enda et par. Helt til jeg kom på en særdeles velgjennomtenkt plan. ”Hva med å bare forsiktig sende skoen jeg har løst på foten i retning Kristoffer. Den går vel i legg høyde, så det blir bare litt som en hinderløype dette.” Skoen satt virkelig løst …

Jeg må nesten ta en pause her. Situasjonen er vel noe innviklet, så vi tar en oppsummering: Dunking, irritasjon, ”bare for gøy” irritert, jeg måtte springe, løping i rom, stopp, sko, sko som sitter løst på, hinderløype, fot i bevegelse.
Sko i bevegelse.

Skoen fløy godt den. Den fløy veldig godt. Den fløy høyt. Litt for høyt.

I neste øyeblikk sto en lettere fortumlet Kristoffer og vaglet stillestående, mens han holdt seg for ansiktet. Jeg sto sjokkert og stille i andre enden av rommet, og var ikke nevneverdig høy i hatten.
Fotball spillere gjemmer hodet når de bommer mål, jeg hadde mest lyst til å grave ned hele meg. Jeg hadde truffet, men det var ikke meningen.
De eneste ordene jeg greide å produsere, i den grad jeg produserer ord, var: ”Oi,… nei..” med en oppgitt tone. Jeg visste stort sett ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Skulle jeg løpe? Grine? Le det bort? Det måtte være noe. Det skulle liksom bli oppfattet som det aldri hadde skjedd. Men det var vel heller umulig.
Jeg gikk frem til Kristoffer og spurte om det gikk bra. Ganske dumt spørsmål, da jeg så det ikke var som det pleide. Men hva skulle jeg si da jeg noen sekunder tidligere bare greide å si ”Oi” og ”nei”?
Det eneste jeg fikk beskjed om var å finne en klut eller noe med kaldt vann. Jeg var i den situasjonen at nå gjorde jeg alt, alt for å kunne få dette til å bli historie. Å løpe maraton hadde ikke vært noe problem i det hele tatt.

Da han sto på badet, med noen meters sammenkrøllet vått og kaldt papir. Spurte jeg hvordan det gikk, og det gikk visst greit. Og jeg ble tilgitt.
Det var en lettelse…

…
1 Joh. 1,9 ”Men dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han tilgir oss syndene og renser oss for all urett.”

Synd er et ord som er brukt mye, men som kanskje ikke er så enkelt å forstå. Synd er det man gjør galt. Det som skader enn selv og andre.

Gud tåler ikke synd. Det vi gjør galt er det som skiller oss fra Gud. Gud er hellig
1 Pet. 1,16 ”For det står skrevet: Dere skal være hellige, for jeg er hellig.”
Å være hellig er å være uten synd. Aldri gjøre, tenke eller si noe galt, med andre ord.

Vi greier ikke å være uten synd, uten å gjøre, tenke eller si noe galt. Det er fordi vi valgte å gå bort fra Gud og det som er ondt kom inn i verden.

Det at jeg sparket en sko høres vel heller uskylig ut. Og at det ikke var meningen det skulle gå som det gikk, får det til å høres enda mer uskyldig ut.
Men det ble gjort en feil. Det fikk ikke de største konsekvenser, men det var galt.

En liten løgn er nok til skille oss fra Gud. Løgn er galt. Det fører aldri noe godt med seg, det vet vi. Det er ikke snakk om å ha gjort en stor eller liten feil, lite galt eller veldig galt. Galt er galt og feil er feil.

Luk 23,39-41 ”En av forbryterne som hang der, spottet ham også og sa: "Er ikke du Messias? Frels da deg selv og oss!" Men den andre bebreidet ham og sa: "Frykter du ikke Gud, enda du har samme dom over deg? For oss er dommen rettferdig, vi får bare igjen for det vi har gjort. Men han har ikke gjort noe galt."
Og han sa: "Jesus, husk på meg når du kommer i ditt rike!"
Jesus svarte: "Sannelig, jeg sier deg: I dag skal du være med meg i Paradis." ”

Selv røveren som hadde gjort så mye galt at han fortjente dødsstraff, fikk tilgivelse. Det eneste han så var: "Jesus, husk på meg når du kommer i ditt rike!". Ikke det mest innviklete.

Å tro på Jesus er ikke å være opphengt i hva man ikke skal gjøre, men å vite at man er satt fri i fra hva man har gjort og kommer til å gjøre. Som i en rettssak.
Apg. 13,39 ”det skal enhver som tror, bli frikjent for på grunn av ham.”

Det man har gjort galt blir man frikjent for. Vi blir satt i frihet. Ikke lenger bundet, men satt fri.
Da Kristoffer sa det gikk greit og sa han tilgitte meg så ble jeg lettet. Fri, kan man også kalle det.
Slik er det med Jesus også. Man blir tilgitt, lettet og satt fri.
Joh. 8,36 ”Får Sønnen* frigjort dere, da blir dere virkelig fri.” * Jesus.

Rom 8,1 ”Så er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus.”


PS!:
1 Pet 1,16 "For det står skrevet: Dere skal være hellige, for jeg er hellig."
Når vi i troen på Jesus får tilgivelse for det vi har gjort, tenkt, eller sagt som er galt. Er vi skyldfrie. Det er derfor Paulus sender sine hilsner til de hellige når han skriver brev til dem som tror på Jesus og har tatt imot Ham (tro og å ta imot er det samme).
Ef 1,1 "Paulus, etter Guds vilje Jesu Kristi apostel, hilser de hellige i Efesos, de som tror på Kristus Jesus."

Plutselig var vi i tet!

Staffett er en bra sak. Eller bra sak, fru Blom. Hørtes mer ut som en slik veldedighetsformål greie når det ble kalt sak. Ser liksom for meg folk som står på gatene og roper: ”Kom og støtt sprinten. De sliter seg ut!”, eller bøssebærere som kommer på døra og samler inn penger til sprinterne. Nå må det jo sies at å samle inn penger til veldedighetsformål er vel og bra. Var bare litt ”rolitt”, som de ville sagt i Sverige, å ta den sammenligningen. Var det ikke det?

I alle fall var det denne sprinten som var en slik en bra sak selv om jeg ikke skulle nevne det som en sak jeg skulle snakke om. (pust og les videre). Det har seg slik at da jeg gikk på ungdomskolen i mine yngre dager, dvs. et år siden, hadde vi hver vår en staffet. ”Tine-stafetten” ble den kalt.
Vi var fire gutter og fire jenter fra klassen som ble tatt med ut på laget, som skulle springe. Vi trente i hver gymnastikktime. Spurte og veksle, spurte og veksle.
8 x 200 meter var distansen. Langt nok i massevis. Når man rundet svingen på løpebanen, så bare lengtet man etter målstreken. Tanker som: ”Dette går ikke,” ”Nå kan jeg likså greit bare stoppe,” ”Hvor er mål!?”, okkuperte hodet. Men hodet selv var hevet og hadde blikket festet rett frem. For så man nedover eller bakover, mistet man fart. Så enkelt var det.

Første runde gikk på Moi. Alle skolene (fra 6. til 9. klasse) fra hele kommunen var på plass på ærverdige Nye Moi Stadion uten tribuner.
Men saken er jo den at det finnes tre barneskoler i kommunen og en ungdomsskole. Så vi som da gikk i 8. løp i praksis kun mot parallellklassen, noe som det ble veldig lite spenning av. For vi hadde på forhånd blitt enige om å samle alle de beste på et ”all-star team”, da vi skulle videre til fylkesfinalen på Sola, nær Stavanger. Så hele opplegget på Moi hopper jeg likeså greit over.

På Sola var spenningen høy. Alle var på sett og vis giret til 1000, men ingen forventet noe av oss og vi ingenting av seg selv. Bare de som sov på bussen på vei til Sola hadde vært i nærheten av å drømme om en topplassering.
Vi varmet opp, som vi har for vane og gjøre. Nervøse i både pust og knær. Jeg må ærlig innrømme at spenningen knyter seg i magen bare jeg skriver om det. Akkurat som den gang.

Første runden var i gang. Mathias (en som gikk i klassen min den gangen) i sitt sedvanlige tempo, gav oss en god start på det hele. Folk hoiet og hakket tenner. Enten av kald vind eller av nervøsitet. Flertallet går nok under den siste kategorien.
Det dabbet litt av. Vi ble liggende noe bakpå. Så alle var likeglade og tenkte helst på pølsa som de snart skulle kjøpe på Statoil på veien hjem. Men så skjedde det. Noen jenter med fart i skoene, eller i benene for å være mer korrekt, fòr forbi den ene etter den andre. Tanken på statoilpølsa satte seg i halsen, og spenningen steg. Folk ble passert som når en eller annen ”råner” absolutt skal forbi i 80-sona selv om jeg, med ”L” bakpå bilen, ligger godt i 80 selv.

På oppløpssiden kom Brynjar susende. Og for de som kjenner Brynjar kommer han som regel susende uansett hva han gjør, men i dette tilfelle litt mer sjokkerende. Plutselig var jeg alene. Helt alene med 10-20 meters forsprang til nestemann og dette var siste runden.
Jeg spurtet det jeg kunne. Pappas småutslitte svarte og gule Adidas sko løp om kapp med resten av meg. Så jeg visste ikke helt hvem som kom til å komme først. Rundt svingen bar det. ”Jeg orker ikke mer. Kommer til å bli tatt igjen!” tenkte jeg mens bena fortsatt gikk. Det ble tettere og tettere med folk. Tanken på om buskestrikken var så løs at hele buksa ville falle av mens jeg sprang, var forlengs borte.
Plutselig var jeg over mållinja. Alle fra Moi jublet, mens alle andre lurte på hva Moi var for noe.

Det var virkelig en grei dag. Alle husker den med glede, og det må legges til at vi vant samme stafetten også året etter.

…

Er så dette alt? Man er med på stafetter, andre idrettsarrangementer og diverse tilstelninger? Man får berømmelse, godord og høy status, er det alt man trakter etter?
- Mark 8,36 ”Hva gagner det et menneske om det vinner hele verden, men taper sin sjel?”

Jo visst er det godt med seier i idrett, jo visst er det godt med godord, jo visst er det fantastisk å lykkes! Men hvis det er alt vi trakter etter: hva med den dagen vi dør? Får man da igjen for noe av det man lyktes med?

- 1 Kor 10,23 ”Jeg har lov til alt, men ikke alt gagner. Jeg har lov til alt, men ikke alt bygger opp.”
Joh. 8,36 ”Får Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri.”
Jeg er satt i frihet til å kunne drive med hva jeg vil. Fotball, friidrett, være med venner og reise, ja alt jeg synes er kjekt. Hva synes du er kjekt?
Jeg er frigjort. Alt som jeg har gjort galt er tilgitt, så jeg er fri. Men ikke alt som jeg gjør bygger meg opp. Ikke alt som skjer er med på å gjøre meg godt, derfor unngår jeg enkelte ting som ikke bygger opp.
Jesus har ikke bundet oss fast, men gjort oss fri. Å ta i mot Jesus er å bli satt fri. Frihet til å, for eksempel, springe stafett, juble, få godord, skryt, sveve litt i skyene og være stolt.

- 2 Tim 2,11 ”Dette er et troverdig ord: For døde vi med ham, skal vi også leve med ham”
Og når du er stolt og gjør det man trives med, er Jesus der. Og når du misslykkes og føler ingenting er kjekt å drive med, er Jesus der. For har man tatt i mot Jesus er Han alltid med. Og når vi dør skal vi ikke dø, men leve. For døde vi med Ham, i troen på Ham, skal vi leve med Ham.
Jesus sier:
- Joh. 11,26 ”Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø. Tror du dette?"

Det er bare å si: ”Ja, Jesus. Jeg vil tro.”
- Ef. 2,8 For av nåde er dere frelst, ved tro. Det er ikke deres eget verk, men Guds gave."
Tro er ingen prestasjon. Den får vi som gave når vi sier ”Ja, Jesus”.
Så enkelt.

Sommer og sol, skyer og vind

Man sitter på Flekkefjord Vidergående skole. Folk tussler frem og tilbake, tilbake og frem. Med mål og mening, eller uten mål og mening. Alt ettersom.
Ute skinner sola. Vår sola, for å være mer presis. Den har liksom funnet ut at det var på tide å stikke seg frem, å få fortgang på det hele. Man får liksom en susende fornemmelse av å sitte lent til en hyttevegg, med kvikklunsj og kakao i hendene på høyfjellet. Sterk kontrast til klasserommene som ikke eier snev av frisk luft. Det er dirkete skralt.

Aulaen er jo en grei plass og være. Bedre luft, men det er da trossalt et større rom og mer folk, så det blir vel egentlig samme luftkvalitet.

Lufta ute derimot lukter friskt. Kjølig og god luft. Avslappende ... Er alt tilfeldig?

Alt har sitt opphav i Gud. Gud har skapt alt. Av Ham er alt blitt til. Luft og sol... Sommer og vinter, skyer og vind ...

Da Gud skapte alt, var alt perfekt. Alt var bra. Menneskene ble skapt Guds blide. Vi ble skapt med fri vilje. Gud ville vi skulle velge Ham, og ikke bli tvunget. Kjærlighet er ikke tvang, og Gud er kjærlighet.
- 1 Joh 4,16" Vi har lært å kjenne den kjærlighet Gud har til oss, og vi har trodd på den. Gud er kjærlighet, og den som blir i kjærligheten, blir i Gud, og Gud i ham."
Vi valgte og gå bort fra Gud. Og alt som var perfekt, ble ødelagt.
Men Gud ville ikke la oss være alene. Gud sendte Jesus til å dø i vårt sted. Da Jesus døde og sto opp igjen, kunne vi igjen komme til Gud.
- Joh 3,16 "For så høyt har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv."

Jesus er den eneste veien til Gud. Jesus er den eneste veien til evig liv. Jesus er den eneste som elsker deg så høyt at Han gav sitt liv for at hver den som tror på Ham ikke skal gå fortapt, men ha evig liv. Jesus er for deg i dag.

Liv eller død? Jesus gav sitt liv for deg. Og hver den som tror på Ham skal ikke gå fortapt (ikke dø), men ha evig liv.
- Joh. 11,25 Jesus sier til henne: "Jeg er oppstandelsen og livet, den som tror på meg, skal leve om han enn dør. "
-Joh. 11,26 "Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø. Tror du dette?"
I troen på Jesus har du evig liv. Og det er mer: du kan bli kjent med Jesus!
Bli kjent med Jesus.

Om du lurer på noe kan du jo sende ein mail: leveforJesus@hotmail.com eller ringe eller sende melding:)

"100 reson why evolution is so stupid"

http://video.google.com/videoplay?docid=-6814048597272982882&q=kent+hovind

Jeg ofrer hel blogg til denne linken...
BigBang?

Her snakkes det om BigBang og dens troverdighet..."100 resons why evolution is so stupid"

Bloggerdibloggblogg

Det må sant sies at man har ikke funnet ut idéen om en slik blog på egenhånd. Nei, man er tydelig påvirket av omstendighetene rundt. Og man synes det er både vel og bra både å skrive i 3. person og på finfin dansk, også kalt bokmål. Man får vel noen vakre skriverier på norsk (som da skal hete ny-norsk, men som ikke er så særlig nytt alikevel) etterhver. Men da trenger man ordbok.
Nei, det blir litt upersonlig og skrive i 3. person hele tiden. Jeg høres liksom så nært ut. hmmm...det var litt nært å tenke på det, det...

Men iallefall... det var denna bloggen.. etter å ha lest paasanspalass's (tre esser, faktisk..impressing) blogg, side opp og side ned om både det ene og det andre, så ble jeg til slutt påvirket. "Man blir hva man spiser," har det blitt sagt, så da har jeg blitt blogg, rett og slett.
Som fjortis i en alder av 17 syntes jeg det var på sin plass med en blogg. Er en viderekommen fjortis, bare for å ha sagt det.
Her må det finnes plass til både tårer, latter, glede og sorg...slik er det foran korset, man kan komme som man er, med alt..

(undres meg på om dette blir sånn pangstart med voldsom skriving, og så bare glemmer man hele siden, siden... hmm..vi får se)