Hva kreves det for å bli frelst?

I Jesaja kapittel 53, forteller Gud gjennom sin profet Jesaja om hva som skjer når Jesus dør på korset.

Jes 53,3-6 ”Mislikt var han og forlatt av mennesker, en mann full av piner og vel kjent med sykdom; han var som en som folk skjuler sitt ansikt for, hatet, og vi aktet ham for intet.
Sannelig, våre sykdommer har han tatt på Seg, og våre piner har han båret; men vi aktet ham for plaget, slått av Gud og gjort elendig.”

Da Jesus ble pisket og slått, hånet og torturert av de romerske vaktene, trodde alle, både jøder og romere, at Jesus var som alle andre, en som ble straffet for Sin misgjerning, sin synd. De så på Ham som en forbryter, og ville ikke ha noe med Ham å gjøre.
Men Jesus hadde aldri gjort noe galt, men var:
Hebreerne 4,15”… en som i alle ting er blitt prøvd slik som vi, men uten synd.”
Dette er grunnen til at Jesus ble pisket og hånet, slått og torturert!:

Jes. 53, 5-6: ”Men Han er såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger; straffen lå på Ham, for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom. 6 Vi fór alle vill som får, vi vendte oss hver til sin vei; men Herren lot alle våre misgjerninger ramme ham.”

Den straff som lå på meg tok Han, for jeg greier bare ikke å gjøre alt rett, jeg feiler hele tiden. Derfor er det egentlig umulig å komme til himmelen for: Romerne 3,23: ” … alle har syndet og står uten ære for Gud” og: Jakobs brev 2,10: ” For den som holder hele loven, men som bryter ett bud, er blitt skyldig i hele loven.”
Så om jeg holder alle budene, gjør mye godt, men så lyger om noe for noen, så hjelper det meg ingenting om jeg holdt alt annet!
Men hva da? Går det ikke ann å bli frelst, går det ikke ann å komme til himmelen?
Jesus sier: Matt 19,26: ” Men Jesus så på dem og sa til dem: "For mennesker er dette umulig, men for Gud er alt mulig."
Hva var det vi leste i Jesaja? Jo:
Jes. 53, 5-6: ”Men Han er såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger; straffen lå på Ham, for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom. 6 Vi fór alle vill som får, vi vendte oss hver til sin vei; men Herren lot alle våre misgjerninger ramme ham.”

Når jeg da har kommet til tro på Jesus og har Ham som Herre i mitt liv, da er jeg tilgitt. Fordi ”… STRAFFEN LÅ PÅ HAM!”
Og når vi velger å følge Jesus da blir vi ”… RETTFERDIGGJORT UFORSKYLDT AV HANS NÅDE VED BEFRIELSEN I KRISTUS JESUS!”(romerne 3:24)
Jeg skal til himmelen kun pga. av nåde. I en lovsang synger vi: ”Until I see You face to face and grace amazing takes me home” på norsk blir det: ”Til mine øyner møter Dine, til Din nåde bærer meg til deg”

Jesus sto opp fra de døde den tredje dag, og viste seg for disiplene. Og også i dag har folk, møtt Jesus, noen har sett Jesus, andre erfart Hans nærvær. Men da har alle som er kommet til tro på Jesus, møtt Ham.
Jesus tok på seg alle mine feil og all min skyld! ”… straffen lå på Ham!”
Jeg har ikke fortjent det, men jeg får det ufortjent.


Jeg er vasket ren i Jesu blod: Åpenbaringsboken 7,14 ”…"Dette er de som kommer ut av den store trengsel*, og de har tvettet sine kjortler og gjort dem hvite i Lammets** blod”
* verden med dens sykdom og lidelser, sorger og lignende
** Jesu

Derfor kommer jeg til Himmelen, med stor H, for det er bare så bra der! Det står litt beskrevet i Bibelen: Åpenbaringsboken 21,4 ”Og Gud skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller gråt eller smerte skal være mer, for de første ting er blitt borte."
Derfor får vi ved troen på Jesus en ufortjent frelse, som ligger klar for alle:

Åpenbaringsboken 21:6 ” Og Han sa til meg: "Det er skjedd! Jeg er Alfa og Omega, Begynnelsen og Enden. Den som tørster, vil Jeg gi av kilden med livets vann uten betaling*”.
*ufortjent, uten å kreve noe for det

Åpenbaringsboken 22:17 ”Og Ånden og bruden* sier: Kom! og den som hører det, si: Kom! og den som tørster, han komme, og den som vil, han ta livsens vann** uforskyldt!”
*Menigheten
**Livets vann er frelsen i Jesus


I en andakts bok, ”En helt overkommelig Bibel”, gir Kunt Tveitreid oss et forslag om å skrive inn vårt eget navn i Jesaja 53,5. Da ser vi klart at det gjelder oss! For: Jes 43,1: ”… Frykt ikke! Jeg har gjenløst* deg, kalt deg ved navn, du er Min.”
*befridd

Sett inn ditt eget navn:
Jes. 53, 5-6: ”Men Han er såret for _______s overtredelser, knust for _______s misgjerninger; straffen lå på Ham, for at ________ skulle ha fred, og ved hans sår har _______ fått legedom.









Jes. 53, 5: ”Men Han er såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger; straffen lå på Ham, for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom. 6 Vi fór alle vill som får, vi vendte oss hver til sin vei; men Herren lot alle våre misgjerninger ramme ham.”

Duer i Bergen

Vi var i Bergen denne dagen, Kristoffer, Eivind, Arve og meg, da denne hendelsen utspant seg.
En helt vanlig bytur egentlig. Eneste forskjell var vel vi hadde vært på kaffebar, noe som jeg aldri har vært på før. Det endte med at jeg drakk kaffen altfor fort og havnet på toalettet. Der ble jeg sittende til følelsen av at noen var utenfor og ville inn påvirket min beslutning om å bli ferdig. Men det er en annen sak. Den kan vi ta siden.
For det var ikke det som var det spesielle med den turen, nei. Det var det ikke.

Jo, du ser, vi hadde vært innom denne kaffebaren. Og etter at jeg hadde gjort mitt fornødne, fant vi ut at det var på tide og komme oss av gårde. Vi hadde nemlig avtale med noen bekjente i Bergen.
Som vi pleier, når jeg er med, vel å merke, så hadde vi slik akkurat passe nok tid til å rekke avtalen. Men har man akkurat nok tid er det jo helt greit. Man har alltid god tid til det motsatte er bevist. Pleier vel å stemme det, eller? …
Vi kom i alle fall vaggende med ”majen” full av kaffe. Min mage var jo tom, men skriver jo for å beskrive det som var generell status for flertallet av gjengen. Altså for de andre tre.

Ned mot parkeringsplassen bar det. Der vi forventet og bare å plassere oss i bilen og kjøre videre. Men nei …

Vi ble stående å se rett opp i lufta en god stund. Rett opp, med øynene festet på en gren til et høyt, høyt tre som sto på parkeringsplassen. Grenen var fin den.
Det tok liksom sin tid før vi helt forsto hva vi så på. Det var en due. En litt spesiell en. For den hang opp ned.
Vi dro den greie konklusjon at enten trodde dua den var flaggermus, eller så hadde den et problem. Og det siste viste seg å stemme.
Vi pratet litt med en annen mann som hadde oppdaget det samme. Sammen kom vi frem til at den sannsynligvis hadde rutlet seg opp i noe fiskesnøre for så å fly opp i treet, der den ble sittende fast.
Nå flagret den fortvilet opp ned, og kom ingen vei.

Etter å ha pratet litt sammen, ringte vi veterinæren for å høre hva som måtte gjøres.
Vi var vel heller litt usikre på om vi i det hele tatt skulle gjøre noe. Det var en litt rar og uvant situasjon, kan du si. Er ikke hver dag enn skal redde en due fra et tre. Due og tre høres liksom så vanlig og naturlig ut. Når begynte man å redde duer fra trær?

Veterinæren var ikke inne. De hadde stengt for dagen. Hva nå?

Det eneste som vi kom på var å ringe brannvesenet. De har da stige og det som skal til, tenkte vi.
Skepsisen var definitivt tilstedet, og vi hadde helt lyst til å stikke av. Men det kunne vi ikke gjøre. Det kjente vi.

Ja, så ble det å ringe til brannvesenet, da. Med en litt flau smak i munnen ringte Kristoffer brannvesenet og fortalte om denne dua som hang opp ned i treet.
”Nå får vi se om de kommer. Regner med de kommer og ser an situasjonen,” sa/tenkte Kristoffer. Jeg for min del hadde ferske minner fra barne-tv stundene for, etter hvert, noen år siden. Der hadde vi jo Brannmann Sam. ”Han reddet jo titt og ofte ned katter fra trær, så hvorfor ikke duer?” sa jeg litt spøkefullt til de andre.( i alle fall nesten det jeg sa).

Mens Kristoffer gikk rundt og håpet på at brannvesenet aldri skulle dukke opp, kom brannbilen rullende rundt hjørnet. Den var ikke liten heller. Det var en by – brannbil i full størrelse. Med stige, heisekran og alt tingen.
Jeg lo, Eivind smilte forundret og lo med, Arve stirret på denne svære bilen som kom kjørende, og gliste bare bredere og bredere. Kristoffer hadde egentlig bare lyst til å løpe, men måtte jo smile med han også.

Der sto vi. Fire moiere på tur i Bergen. Over en halvtime forsene til en avtale. Og vi hadde fått brannvesenet i Bergen til å rykke ut for å redde en due.
Det var tragisk, komisk og direkte veldig gøy. Alt på en gang.

Brannvesenet heiset kranen og høyt, høyt der oppe ble duen skjært løs fra treet. Og da kranen kom ned igjen begynte arbeidet med å løse duen helt. For den var enda inntulle i fiskesnøret.
Den kom seg løs. Virket til å overleve.
Vi fikk applaus fra tilskuende bergensere, og flere tok oss i handa og takket oss. En morsom opplevelse.
Dua flagret opp på et kirketak, og var fri.
Helt fri.

…

1 Joh. 4,10 ”I dette består kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at han elsket oss og sendte sin Sønn til soning for syndene våre.”

Dua reddet seg ikke ut av fangenskapet sitt, den ble reddet. Dua kunne ikke gjøre noe fra eller til. Enten dø eller få hjelp.

Slik er det med oss også. Vi trenger hjelp, den hjelp som Jesus kom med. En hjelp vi verken kunne eller kan gjøre noe med, men noe Gud gjorde for oss. Han kom ned og hentet oss, som brannvesenet kom opp og hentet dua, så den kunne bli fri.

1 Joh. 4,19 ”Vi elsker fordi han elsket oss først.”

Det er ganske greit. Vi har ikke gjort oss fortjent, vi kommer aldri til å fortjene, men Jesus kom til oss.
Der vi ikke strekker til, strakk Jesus til. Der vi gjør galt, gjorde Jesus rett. Der vi snakker stygt om hverandre, snakket Jesus om kjærlighet til hverandre.
Vi har ikke gjort oss fortjent, men Jesus, som er Gud Sønn, kom ned til oss. Ikke for å dømme, men å sette fri.

Luk 5,32 ”Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige til omvendelse, men syndere." ”

Joh. 3,17 ”Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham.”

Gud kom til oss, for at vi skal få bli frelst, bli Hans barn og få evig liv. Gud har gjort alt klart. Ikke trenger vi å prestere, ikke trenger man streve.
Det står klart til å bli tatt imot.

Joh. 1,12 ”Alle som tok imot ham, dem gav han rett til å bli Guds barn - de som tror på hans navn.”

Graven er tom

Luk 24,1-53
Ved daggry den første dag i uken kom kvinnene til graven og hadde med seg de velluktende oljene som de hadde laget i stand. Da så de at steinen var veltet bort fra graven, og de gikk inn, men fant ikke Herren Jesu legeme. De visste ikke hva de skulle tro, men med ett stod det to menn hos dem i skinnende klær. Kvinnene ble forferdet og bøyde seg med ansiktet mot jorden. Men de to sa til dem: "Hvorfor leter dere etter den levende blant de døde? Han er ikke her, han er oppstått. Husk hva han sa til dere mens han ennå var i Galilea: Menneskesønnen skal overgis i syndige menneskers hender og korsfestes, og den tredje dagen skal han oppstå." Da husket de hans ord. Og de vendte tilbake fra graven og fortalte alt dette til de elleve og til alle de andre. Det var Maria Magdalena, Johanna og Maria, Jakobs mor, som sammen med de andre kvinnene fortalte dette til apostlene. Men de mente det hele var løst snakk og trodde dem ikke. Peter gikk ut og løp til graven, og da han bøyde seg inn i den, så han ikke annet enn linklærne. Han gikk da tilbake dit han bodde, og undret seg over det som hadde hendt.

Samme dag var to disipler på vei til en landsby som heter Emmaus, seksti stadier fra Jerusalem, og de samtalte om alt det som var skjedd. Mens de nå snakket sammen og drøftet dette, kom Jesus selv og slo følge med dem. Men det var noe som hindret dem i å se, så de ikke kjente ham igjen. Han sa da til dem: "Hva er det dere går og snakker så ivrig om?" De stanset og så bedrøvet opp, og den ene, som hette Kleopas, svarte: "Du må være den eneste tilreisende i Jerusalem som ikke vet hva som er hendt der i disse dager." "Hva da?" spurte han. "Dette med Jesus fra Nasaret," svarte de. "Han var en profet, mektig i ord og gjerning for Gud og hele folket. Men våre overprester og rådsherrer utleverte ham og fikk ham dømt til døden og korsfestet ham. Og vi som hadde håpet at det var han som skulle utfri Israel! Men nå har det allerede gått tre dager siden dette hendte. Likevel har noen kvinner som hører til hos oss, gjort oss forvirret. De gikk ut til graven tidlig i morges, men de fant ikke hans legeme. De kom tilbake og fortalte at de hadde sett et syn av engler som sa at han lever. Da gikk noen av våre til graven, og de fant det slik som kvinnene hadde sagt; men ham selv så de ikke. "Da sa han til dem: "Så uforstandige dere er, og så trege til å tro alt det profetene har sagt! Måtte ikke Messias lide dette og så gå inn til sin herlighet?" Deretter begynte han å utlegge for dem det som står om ham i alle skriftene, helt fra Moses av og hos alle profetene. De nærmet seg nå den landsbyen de skulle til, og han lot som han ville dra videre. Men de bad ham inntrengende: "Bli hos oss! Det lir mot kveld, og dagen heller." Da gikk han med inn og ble hos dem. Og mens han satt til bords med dem, tok han brødet, bad takkebønnen, brøt det og gav dem. Da ble øynene deres åpnet, så de kjente ham igjen; men han ble usynlig for dem. Da sa de til hverandre: "Brant ikke våre hjerter i oss da han talte til oss på veien og åpnet skriftene for oss?" Og de brøt opp med en gang og vendte tilbake til Jerusalem. De fant der de elleve og vennene deres samlet, og disse sa: "Herren er virkelig oppstått og har vist seg for Simon." Selv fortalte de to om det som hadde hendt på veien, og hvordan de hadde kjent ham igjen da han brøt brødet.

Mens de talte om dette, stod Jesus midt iblant dem og sa: "Fred være med dere!" De ble forskrekket og redde, for de trodde de så en ånd. Men han sa til dem: "Hvorfor er dere forferdet, og hvorfor lar dere tvilen stige opp i dere? Se på mine hender og mine føtter; det er meg. Ta på meg og se! En ånd har da ikke kjøtt og ben, som dere ser at jeg har. "Dermed viste han dem sine hender og føtter. Men enda kunne de ikke tro for bare glede og undring. Da spurte han: "Har dere noe å spise?" De gav ham et stykke stekt fisk, og han tok det og spiste mens de så på.

Han sa til dem: "Det var dette jeg talte om da jeg ennå var sammen med dere og sa at alt måtte oppfylles som står skrevet om meg i Moseloven, hos profetene og i Salmene." Da åpnet han deres forstand så de kunne forstå skriftene, og sa til dem: "Slik står det skrevet: Kristus skal lide og stå opp fra de døde tredje dag, og i hans navn skal omvendelse og tilgivelse for syndene forkynnes for alle folkeslag; dere skal begynne i Jerusalem. Dere er vitner om dette. Jeg sender over dere det som min Far har lovt. Men dere skal bli i byen til dere blir utrustet med kraft fra det høye. "Så førte han dem ut mot Betania, og han løftet sine hender og velsignet dem. Og mens han velsignet dem, skiltes han fra dem og ble tatt opp til himmelen. De falt på kne og tilbad ham og vendte så tilbake til Jerusalem i stor glede. Siden var de stadig i templet og lovpriste Gud.

"Det er fullbrakt!"

Luk 22,47-71

Mens han ennå talte, kom det en stor flokk, og foran gikk han som hette Judas, en av de tolv. Han kom bort til Jesus for å kysse ham. Da sa Jesus: "Judas, forråder du Menneskesønnen med et kyss?" De som var med Jesus, skjønte hva som ville skje, og spurte: "Herre, skal vi gripe til sverd?" Og en av dem hogg etter øversteprestens tjener, så det høyre øret ble kuttet av. Men Jesus sa: "La være med det!" Og han rørte ved tjenerens øre og leget det. Så sa han til overprestene og offiserene ved tempelvakten og de eldste, de som var kommet for å gripe ham: "Dere har rykket ut med sverd og stokker, som om jeg var en røver. Dag etter dag var jeg sammen med dere på tempelplassen uten at dere la hånd på meg. Men dette er deres time, nå er det mørket som rår."

Da grep de ham og førte ham til øversteprestens hus. Peter fulgte etter, langt bak. Midt inne på gårdsplassen var det tent et bål, og Peter slo seg ned blant dem som satt omkring det. En tjenestepike fikk se ham der han satt i lysskjæret, og hun stirret på ham og sa: "Han der var også med ham." Men Peter nektet og sa: "Kvinne, jeg kjenner ham ikke!" Litt etter var det en annen som la merke til ham og sa: "Du er også en av dem." "Nei, det er jeg ikke," svarte Peter. Men en times tid senere var det enda en som forsikret: "Jo visst var denne mannen også med ham! Han er jo galileer." Men Peter svarte: "Menneske, jeg skjønner ikke hva du snakker om." I det samme, før han ennå hadde talt ut, gol hanen. Da vendte Herren seg og så på Peter, og Peter husket det Herren hadde sagt til ham: "Før hanen galer i natt, skal du fornekte meg tre ganger." Og han gikk ut og gråt bittert.

Mennene som holdt vakt over Jesus, gjorde narr av ham og slo ham; de dekket til ansiktet hans og sa: "Nå kan du være profet. Si hvem som slo deg!" Også på mange andre måter hånte de ham. Da det ble dag, kom folkets eldste sammen til rådsmøte med overprestene og de skriftlærde. Jesus ble ført fram for dem, og de sa: "Er du Messias, så si det." Men han svarte: "Selv om jeg sier det, vil dere ikke tro meg, og om jeg spør, vil dere ikke svare. Men fra nå av skal Menneskesønnen sitte ved den mektige Guds høyre hånd." Da spurte de alle: "Du er altså Guds Sønn?" Han svarte: "Dere sier selv at jeg er det." Da sa de: "Hva skal vi nå med vitnesbyrd? Vi har jo selv hørt det av hans egen munn."

Luk 23,1-56
Dermed brøt hele forsamlingen opp og førte ham til Pilatus. Der begynte de å føre klagemål mot ham. De sa: "Vi har funnet at denne mannen fører vårt folk på avveier: Han sier at vi ikke skal betale skatt til keiseren, og gir seg ut for å være Messias, altså konge. "Pilatus spurte ham: "Er du jødenes konge?" "Det er dine ord," svarte Jesus. Da sa Pilatus til overprestene og til folkemengden: "Jeg finner ingen skyld hos denne mannen. "Da tok de sterkere i: "Han oppvigler folket med sin lære over hele Judea; han begynte i Galilea og er kommet helt hit." Da Pilatus hørte det, spurte han om mannen var galileer, og da han fikk vite at han hørte under Herodes, sendte han Jesus over til ham; for Herodes var også i Jerusalem i de dagene.

Herodes ble svært glad da han fikk se Jesus, for han hadde hørt om ham og lenge ønsket å treffe ham. Nå håpet han å få se Jesus gjøre et tegn. Han stilte ham mange spørsmål, men Jesus svarte ikke et ord. Overprestene og de skriftlærde var der også og kom med sterke anklager mot ham. Herodes viste ham sin forakt og gjorde narr av ham sammen med soldatene sine. Så la han en praktfull kappe om ham og sendte ham tilbake til Pilatus. Den dagen ble Herodes og Pilatus venner; tidligere hadde de ligget i fiendskap med hverandre.

Pilatus kalte da sammen overprestene, rådsmedlemmene og folket og sa til dem: "Dere har ført denne mannen fram for meg og sagt at han oppvigler folket. Nå har jeg forhørt ham i deres nærvær og kan ikke se at han er skyldig i noe av det dere anklager ham for. Det kan heller ikke Herodes, for han har sendt ham tilbake til oss. Han har altså ikke gjort noe som fortjener dødsstraff. Jeg vil derfor la ham piske, og så sette ham fri." Men til høytiden måtte han gi dem en fange fri.
Da ropte de alle som én: "Bort med ham! Gi Barabbas fri!" Barabbas var en mann som satt fengslet for opptøyer i byen og for mord. Pilatus talte da igjen til dem, for han ville gjerne gi Jesus fri. Men de ropte tilbake: "Korsfest! Korsfest ham!" For tredje gang sa han til dem: "Hva ondt har han da gjort? Jeg har ikke funnet ham skyldig i noe som kan straffes med døden. Jeg lar ham piske, og så gir jeg ham fri. "Men de presset på og forlangte med høye rop at han skulle korsfestes. Og deres skrik fikk overtaket. Pilatus bestemte da at det skulle bli som de krevde. Han løslot den de bad om, han som var fengslet for opptøyer og mord. Men Jesus overgav han til det som de ville.
Så førte de ham bort. På veien tok de fatt i en mann som kom inn fra landet, Simon fra Kyréne, og tvang ham til å bære korset etter Jesus. En stor folkemengde fulgte med, blant dem mange kvinner som jamret og gråt over ham. Men Jesus snudde seg mot dem og sa: "Jerusalems døtre! Gråt ikke over meg, men gråt over dere selv og deres barn. For det kommer dager da folk skal si: Lykkelige er de barnløse, de kvinner som ikke føder og ikke gir bryst! Da skal de si til fjellene: Fall over oss! og til haugene: Skjul oss! For gjør de slik med det grønne tre, hvordan skal det da gå med det tørre?" Også to andre, to forbrytere, ble ført bort for å henrettes sammen med ham. Og da de kom til det stedet som heter Hodeskallen, korsfestet de både ham og forbryterne, den ene på høyre side av ham og den andre på venstre. Men Jesus sa: "Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør." Så kastet de lodd om klærne hans og delte dem mellom seg. Folket stod og så på, men rådsherrene hånte ham. "Andre har han frelst," sa de, "la ham nå frelse seg selv, dersom han er Guds Messias, den utvalgte. "Også soldatene gjorde narr av ham; de rakte eddikvin opp til ham og sa: "Dersom du er jødenes konge, så frels deg selv!" For det var satt en innskrift over ham: "Dette er jødenes konge." En av forbryterne som hang der, spottet ham også og sa: "Er ikke du Messias? Frels da deg selv og oss!" Men den andre bebreidet ham og sa: "Frykter du ikke Gud, enda du har samme dom over deg? For oss er dommen rettferdig, vi får bare igjen for det vi har gjort. Men han har ikke gjort noe galt." Og han sa: "Jesus, husk på meg når du kommer i ditt rike!" Jesus svarte: "Sannelig, jeg sier deg: I dag skal du være med meg i Paradis."

Det var allerede den sjette time, og det ble da et mørke over hele landet helt til den niende time, fordi solen var formørket. Forhenget i templet revnet i to. Og Jesus ropte med høy røst: "Far, i dine hender overgir jeg min ånd!" Da han hadde sagt det, utåndet han. Men da offiseren så det som hendte, priste han Gud og utbrøt: "Denne mannen var sannelig rettferdig!" Og alle som hadde samlet seg for å se på, slo seg for brystet da de så det som skjedde, og vendte hjem. Men alle hans venner og kjente stod langt borte og så på. Blant dem var også de kvinnene som hadde fulgt ham fra Galilea.

Det var en rådsherre ved navn Josef, en god og rettskaffen mann, som ikke hadde vært med på det de andre hadde vedtatt og satt i verk. Han var fra Arimatea, en by i Judea, og var en av dem som ventet på at Guds rike skulle komme. Han gikk til Pilatus og bad om å få Jesu legeme. Og han tok det ned, svøpte det i et linklede og la ham i en grav som var hogd ut i bergveggen, og hvor ingen ennå var lagt. Det var helgaften, like før sabbaten begynte. De kvinnene som var kommet med ham fra Galilea, fulgte etter og så graven, og de så at han ble lagt der. Deretter vendte de tilbake og gjorde i stand velluktende oljer og salver. På sabbaten holdt de seg i ro, som loven krevde.

Sko som suser

Det var en helt vanlig dag på Menighetssenteret. En helt vanlig fredags kveld på Menighetssenteret. Med andre ord; en helt vanlig Ungdomsklubb – kveld.
Vi var midt i vaskinga, ryddinga og stenginga av bygget. De fleste ungdommene ”had left the building”, så vi var ikke så mange igjen.

For anledningen hadde jeg ikke så altfor mye og gjøre. Gikk for det meste rundt og stabba og undret på hva jeg skulle ta meg til.
Kristoffer, ungdomsarbeideren vår, hadde ikke så mye å gjøre han heller, kunne det virke til. Han sto i alle fall fint til midt på gulvet. Der sto han og speidet rundt i rommet og undret sikkert på hvor neste oppussings prosjekt skulle finne sted. Jo, for du ser det at det siste året, etter at Kristoffer kom tilbake etter et år i garden, har det blitt pusset opp både her og der. En rekke oppussings prosjekt som lenge hadde vært påtenkt var alt ferdig. (så en applaus til Kristoffer for det). Så det kan godt være at han hadde noe slikt i tankene.

I alle fall. Der sto han. Så kom jeg. Jeg så Kristoffer. Kristoffer så meg. Jeg dunket litt i Kristoffer. Kristoffer ble irritert (slik ”for gøy” irritert, bare for å ha sagt det). Så måtte jeg bare løpe.
Det bar et par runder rundt i rommet. Et par til. Enda et par. Helt til jeg kom på en særdeles velgjennomtenkt plan. ”Hva med å bare forsiktig sende skoen jeg har løst på foten i retning Kristoffer. Den går vel i legg høyde, så det blir bare litt som en hinderløype dette.” Skoen satt virkelig løst …

Jeg må nesten ta en pause her. Situasjonen er vel noe innviklet, så vi tar en oppsummering: Dunking, irritasjon, ”bare for gøy” irritert, jeg måtte springe, løping i rom, stopp, sko, sko som sitter løst på, hinderløype, fot i bevegelse.
Sko i bevegelse.

Skoen fløy godt den. Den fløy veldig godt. Den fløy høyt. Litt for høyt.

I neste øyeblikk sto en lettere fortumlet Kristoffer og vaglet stillestående, mens han holdt seg for ansiktet. Jeg sto sjokkert og stille i andre enden av rommet, og var ikke nevneverdig høy i hatten.
Fotball spillere gjemmer hodet når de bommer mål, jeg hadde mest lyst til å grave ned hele meg. Jeg hadde truffet, men det var ikke meningen.
De eneste ordene jeg greide å produsere, i den grad jeg produserer ord, var: ”Oi,… nei..” med en oppgitt tone. Jeg visste stort sett ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Skulle jeg løpe? Grine? Le det bort? Det måtte være noe. Det skulle liksom bli oppfattet som det aldri hadde skjedd. Men det var vel heller umulig.
Jeg gikk frem til Kristoffer og spurte om det gikk bra. Ganske dumt spørsmål, da jeg så det ikke var som det pleide. Men hva skulle jeg si da jeg noen sekunder tidligere bare greide å si ”Oi” og ”nei”?
Det eneste jeg fikk beskjed om var å finne en klut eller noe med kaldt vann. Jeg var i den situasjonen at nå gjorde jeg alt, alt for å kunne få dette til å bli historie. Å løpe maraton hadde ikke vært noe problem i det hele tatt.

Da han sto på badet, med noen meters sammenkrøllet vått og kaldt papir. Spurte jeg hvordan det gikk, og det gikk visst greit. Og jeg ble tilgitt.
Det var en lettelse…

…
1 Joh. 1,9 ”Men dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han tilgir oss syndene og renser oss for all urett.”

Synd er et ord som er brukt mye, men som kanskje ikke er så enkelt å forstå. Synd er det man gjør galt. Det som skader enn selv og andre.

Gud tåler ikke synd. Det vi gjør galt er det som skiller oss fra Gud. Gud er hellig
1 Pet. 1,16 ”For det står skrevet: Dere skal være hellige, for jeg er hellig.”
Å være hellig er å være uten synd. Aldri gjøre, tenke eller si noe galt, med andre ord.

Vi greier ikke å være uten synd, uten å gjøre, tenke eller si noe galt. Det er fordi vi valgte å gå bort fra Gud og det som er ondt kom inn i verden.

Det at jeg sparket en sko høres vel heller uskylig ut. Og at det ikke var meningen det skulle gå som det gikk, får det til å høres enda mer uskyldig ut.
Men det ble gjort en feil. Det fikk ikke de største konsekvenser, men det var galt.

En liten løgn er nok til skille oss fra Gud. Løgn er galt. Det fører aldri noe godt med seg, det vet vi. Det er ikke snakk om å ha gjort en stor eller liten feil, lite galt eller veldig galt. Galt er galt og feil er feil.

Luk 23,39-41 ”En av forbryterne som hang der, spottet ham også og sa: "Er ikke du Messias? Frels da deg selv og oss!" Men den andre bebreidet ham og sa: "Frykter du ikke Gud, enda du har samme dom over deg? For oss er dommen rettferdig, vi får bare igjen for det vi har gjort. Men han har ikke gjort noe galt."
Og han sa: "Jesus, husk på meg når du kommer i ditt rike!"
Jesus svarte: "Sannelig, jeg sier deg: I dag skal du være med meg i Paradis." ”

Selv røveren som hadde gjort så mye galt at han fortjente dødsstraff, fikk tilgivelse. Det eneste han så var: "Jesus, husk på meg når du kommer i ditt rike!". Ikke det mest innviklete.

Å tro på Jesus er ikke å være opphengt i hva man ikke skal gjøre, men å vite at man er satt fri i fra hva man har gjort og kommer til å gjøre. Som i en rettssak.
Apg. 13,39 ”det skal enhver som tror, bli frikjent for på grunn av ham.”

Det man har gjort galt blir man frikjent for. Vi blir satt i frihet. Ikke lenger bundet, men satt fri.
Da Kristoffer sa det gikk greit og sa han tilgitte meg så ble jeg lettet. Fri, kan man også kalle det.
Slik er det med Jesus også. Man blir tilgitt, lettet og satt fri.
Joh. 8,36 ”Får Sønnen* frigjort dere, da blir dere virkelig fri.” * Jesus.

Rom 8,1 ”Så er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus.”


PS!:
1 Pet 1,16 "For det står skrevet: Dere skal være hellige, for jeg er hellig."
Når vi i troen på Jesus får tilgivelse for det vi har gjort, tenkt, eller sagt som er galt. Er vi skyldfrie. Det er derfor Paulus sender sine hilsner til de hellige når han skriver brev til dem som tror på Jesus og har tatt imot Ham (tro og å ta imot er det samme).
Ef 1,1 "Paulus, etter Guds vilje Jesu Kristi apostel, hilser de hellige i Efesos, de som tror på Kristus Jesus."

Plutselig var vi i tet!

Staffett er en bra sak. Eller bra sak, fru Blom. Hørtes mer ut som en slik veldedighetsformål greie når det ble kalt sak. Ser liksom for meg folk som står på gatene og roper: ”Kom og støtt sprinten. De sliter seg ut!”, eller bøssebærere som kommer på døra og samler inn penger til sprinterne. Nå må det jo sies at å samle inn penger til veldedighetsformål er vel og bra. Var bare litt ”rolitt”, som de ville sagt i Sverige, å ta den sammenligningen. Var det ikke det?

I alle fall var det denne sprinten som var en slik en bra sak selv om jeg ikke skulle nevne det som en sak jeg skulle snakke om. (pust og les videre). Det har seg slik at da jeg gikk på ungdomskolen i mine yngre dager, dvs. et år siden, hadde vi hver vår en staffet. ”Tine-stafetten” ble den kalt.
Vi var fire gutter og fire jenter fra klassen som ble tatt med ut på laget, som skulle springe. Vi trente i hver gymnastikktime. Spurte og veksle, spurte og veksle.
8 x 200 meter var distansen. Langt nok i massevis. Når man rundet svingen på løpebanen, så bare lengtet man etter målstreken. Tanker som: ”Dette går ikke,” ”Nå kan jeg likså greit bare stoppe,” ”Hvor er mål!?”, okkuperte hodet. Men hodet selv var hevet og hadde blikket festet rett frem. For så man nedover eller bakover, mistet man fart. Så enkelt var det.

Første runde gikk på Moi. Alle skolene (fra 6. til 9. klasse) fra hele kommunen var på plass på ærverdige Nye Moi Stadion uten tribuner.
Men saken er jo den at det finnes tre barneskoler i kommunen og en ungdomsskole. Så vi som da gikk i 8. løp i praksis kun mot parallellklassen, noe som det ble veldig lite spenning av. For vi hadde på forhånd blitt enige om å samle alle de beste på et ”all-star team”, da vi skulle videre til fylkesfinalen på Sola, nær Stavanger. Så hele opplegget på Moi hopper jeg likeså greit over.

På Sola var spenningen høy. Alle var på sett og vis giret til 1000, men ingen forventet noe av oss og vi ingenting av seg selv. Bare de som sov på bussen på vei til Sola hadde vært i nærheten av å drømme om en topplassering.
Vi varmet opp, som vi har for vane og gjøre. Nervøse i både pust og knær. Jeg må ærlig innrømme at spenningen knyter seg i magen bare jeg skriver om det. Akkurat som den gang.

Første runden var i gang. Mathias (en som gikk i klassen min den gangen) i sitt sedvanlige tempo, gav oss en god start på det hele. Folk hoiet og hakket tenner. Enten av kald vind eller av nervøsitet. Flertallet går nok under den siste kategorien.
Det dabbet litt av. Vi ble liggende noe bakpå. Så alle var likeglade og tenkte helst på pølsa som de snart skulle kjøpe på Statoil på veien hjem. Men så skjedde det. Noen jenter med fart i skoene, eller i benene for å være mer korrekt, fòr forbi den ene etter den andre. Tanken på statoilpølsa satte seg i halsen, og spenningen steg. Folk ble passert som når en eller annen ”råner” absolutt skal forbi i 80-sona selv om jeg, med ”L” bakpå bilen, ligger godt i 80 selv.

På oppløpssiden kom Brynjar susende. Og for de som kjenner Brynjar kommer han som regel susende uansett hva han gjør, men i dette tilfelle litt mer sjokkerende. Plutselig var jeg alene. Helt alene med 10-20 meters forsprang til nestemann og dette var siste runden.
Jeg spurtet det jeg kunne. Pappas småutslitte svarte og gule Adidas sko løp om kapp med resten av meg. Så jeg visste ikke helt hvem som kom til å komme først. Rundt svingen bar det. ”Jeg orker ikke mer. Kommer til å bli tatt igjen!” tenkte jeg mens bena fortsatt gikk. Det ble tettere og tettere med folk. Tanken på om buskestrikken var så løs at hele buksa ville falle av mens jeg sprang, var forlengs borte.
Plutselig var jeg over mållinja. Alle fra Moi jublet, mens alle andre lurte på hva Moi var for noe.

Det var virkelig en grei dag. Alle husker den med glede, og det må legges til at vi vant samme stafetten også året etter.

…

Er så dette alt? Man er med på stafetter, andre idrettsarrangementer og diverse tilstelninger? Man får berømmelse, godord og høy status, er det alt man trakter etter?
- Mark 8,36 ”Hva gagner det et menneske om det vinner hele verden, men taper sin sjel?”

Jo visst er det godt med seier i idrett, jo visst er det godt med godord, jo visst er det fantastisk å lykkes! Men hvis det er alt vi trakter etter: hva med den dagen vi dør? Får man da igjen for noe av det man lyktes med?

- 1 Kor 10,23 ”Jeg har lov til alt, men ikke alt gagner. Jeg har lov til alt, men ikke alt bygger opp.”
Joh. 8,36 ”Får Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri.”
Jeg er satt i frihet til å kunne drive med hva jeg vil. Fotball, friidrett, være med venner og reise, ja alt jeg synes er kjekt. Hva synes du er kjekt?
Jeg er frigjort. Alt som jeg har gjort galt er tilgitt, så jeg er fri. Men ikke alt som jeg gjør bygger meg opp. Ikke alt som skjer er med på å gjøre meg godt, derfor unngår jeg enkelte ting som ikke bygger opp.
Jesus har ikke bundet oss fast, men gjort oss fri. Å ta i mot Jesus er å bli satt fri. Frihet til å, for eksempel, springe stafett, juble, få godord, skryt, sveve litt i skyene og være stolt.

- 2 Tim 2,11 ”Dette er et troverdig ord: For døde vi med ham, skal vi også leve med ham”
Og når du er stolt og gjør det man trives med, er Jesus der. Og når du misslykkes og føler ingenting er kjekt å drive med, er Jesus der. For har man tatt i mot Jesus er Han alltid med. Og når vi dør skal vi ikke dø, men leve. For døde vi med Ham, i troen på Ham, skal vi leve med Ham.
Jesus sier:
- Joh. 11,26 ”Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø. Tror du dette?"

Det er bare å si: ”Ja, Jesus. Jeg vil tro.”
- Ef. 2,8 For av nåde er dere frelst, ved tro. Det er ikke deres eget verk, men Guds gave."
Tro er ingen prestasjon. Den får vi som gave når vi sier ”Ja, Jesus”.
Så enkelt.

Sommer og sol, skyer og vind

Man sitter på Flekkefjord Vidergående skole. Folk tussler frem og tilbake, tilbake og frem. Med mål og mening, eller uten mål og mening. Alt ettersom.
Ute skinner sola. Vår sola, for å være mer presis. Den har liksom funnet ut at det var på tide å stikke seg frem, å få fortgang på det hele. Man får liksom en susende fornemmelse av å sitte lent til en hyttevegg, med kvikklunsj og kakao i hendene på høyfjellet. Sterk kontrast til klasserommene som ikke eier snev av frisk luft. Det er dirkete skralt.

Aulaen er jo en grei plass og være. Bedre luft, men det er da trossalt et større rom og mer folk, så det blir vel egentlig samme luftkvalitet.

Lufta ute derimot lukter friskt. Kjølig og god luft. Avslappende ... Er alt tilfeldig?

Alt har sitt opphav i Gud. Gud har skapt alt. Av Ham er alt blitt til. Luft og sol... Sommer og vinter, skyer og vind ...

Da Gud skapte alt, var alt perfekt. Alt var bra. Menneskene ble skapt Guds blide. Vi ble skapt med fri vilje. Gud ville vi skulle velge Ham, og ikke bli tvunget. Kjærlighet er ikke tvang, og Gud er kjærlighet.
- 1 Joh 4,16" Vi har lært å kjenne den kjærlighet Gud har til oss, og vi har trodd på den. Gud er kjærlighet, og den som blir i kjærligheten, blir i Gud, og Gud i ham."
Vi valgte og gå bort fra Gud. Og alt som var perfekt, ble ødelagt.
Men Gud ville ikke la oss være alene. Gud sendte Jesus til å dø i vårt sted. Da Jesus døde og sto opp igjen, kunne vi igjen komme til Gud.
- Joh 3,16 "For så høyt har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv."

Jesus er den eneste veien til Gud. Jesus er den eneste veien til evig liv. Jesus er den eneste som elsker deg så høyt at Han gav sitt liv for at hver den som tror på Ham ikke skal gå fortapt, men ha evig liv. Jesus er for deg i dag.

Liv eller død? Jesus gav sitt liv for deg. Og hver den som tror på Ham skal ikke gå fortapt (ikke dø), men ha evig liv.
- Joh. 11,25 Jesus sier til henne: "Jeg er oppstandelsen og livet, den som tror på meg, skal leve om han enn dør. "
-Joh. 11,26 "Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø. Tror du dette?"
I troen på Jesus har du evig liv. Og det er mer: du kan bli kjent med Jesus!
Bli kjent med Jesus.

Om du lurer på noe kan du jo sende ein mail: leveforJesus@hotmail.com eller ringe eller sende melding:)